Ikke stridsvogner og droner. Norge vet hvordan Russland vil angripe

Professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole i Norge mener at Russland ikke vil gå til åpen militær konflikt med Europa. Ifølge Heier vil Russland i stedet bruke hybride handlinger rettet mot de mest sårbare områdene i landene. Dette er i dag en av de største utfordringene for sikkerheten.

Norge har på få år økt forsvarsutgiftene fra 2 til nesten 3,5 prosent av BNP. I Europa er målet 5 prosent innen 2035. Oslo har blant annet bestilt fregatter for 136 milliarder NOK, Leopard-stridsvogner for 23 milliarder NOK samt ubåter og missiler for 114 milliarder NOK. Heier påpeker at dette er en reaksjon på det verste, men minst sannsynlige scenariet. Etter hans mening er Europa militært sterkere enn Russland.

Europeiske land har rundt 2 millioner soldater mot Russlands 1,1 millioner. De har også rundt 2100 jagerfly, mens Russland har rundt 1200. De europeiske flåtene er større, og antallet ubåter er sammenlignbart. Russland dominerer imidlertid når det gjelder antall missiler, inkludert atomvåpen. Russland har omtrent 6000 atomstridshoder.

Heier mener at sabotasje og påvirkningsoperasjoner er mest sannsynlig. Han peker på kutting av kabler, forstyrrelser i energiforsyningen, cyberangrep og desinformasjonskampanjer. Slike handlinger er billige og vanskelige å oppdage. Målet er å skape frykt og undergrave tilliten til statlige institusjoner.

Eksperten understreker at det hovedsakelig er politiet og sivile strukturer som har ansvar for å håndtere slike trusler. Etter hans mening er de ikke forberedt på statlige handlinger. Et eksempel er hendelsen i desember 2024 i Østersjøen, da energikabler og kommunikasjonskabler ble skadet. Saken ble etterforsket som mulig sabotasje.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen påpeker at de europeiske styrkene er spredte og ulikt forberedt. Etter hans mening skyldes økningen i utgifter hovedsakelig redusert amerikansk tilstedeværelse i Europa.

Samtidig understreker forsvarssjef Eirik Kristoffersen at hybride trusler er et varig element i sikkerhetsmiljøet. Han påpeker at det er avgjørende å styrke totalforsvaret og samfunnets motstandskraft, som først og fremst er et ansvar for sivile institusjoner.

Sverre Diesen understreker at manglende sammenheng i forsvarsplanleggingen svekker Europas reelle evne til å reagere. Etter hans mening har landene betydelige ressurser, men de er ikke alltid klare til rask bruk. Han påpeker forskjeller i sikkerhetsprioriteringer mellom landene. I denne sammenhengen fremhever han betydningen av koordinering mellom sivile og militære tiltak. Dette bør omfatte statsadministrasjonen, ordensmakten og beskyttelse av kritisk infrastruktur.