«Slaget om Norge». Ny rapport peker på hvor de største truslene kan oppstå

Rapporten analyserer et konfliktscenario der operasjoner ville bli gjennomført samtidig i luften, til sjøs, under vann, i cyberdomenet og i det elektromagnetiske spekteret. Forfatterne understreker imidlertid at de ikke forutsier et konkret russisk angrep, men beskriver en variant utarbeidet for forsvarsplanlegging. Tid er et viktig element. En stor del av de norske moderniseringsprogrammene ventes først å nå full kapasitet i årene 2029–2036, altså senere enn det potensielle trusselvinduet rapporten peker på.

Forfatterne av rapporten vurderer at en klassisk landoffensiv mot Finnmark er et mindre sannsynlig scenario. De vurderer også en åpen maritim konfrontasjon rundt Svalbard på samme måte, og viser til de høye kostnadene en slik operasjon ville ha for Russland. Press utøvd på avstand ville ha større betydning. I SSCs scenario kan dette være koordinerte missil- og droneangrep, cyberangrep og sabotasje rettet mot sentrale deler av norsk infrastruktur.

Norge har en særskilt betydning i denne sammenhengen på grunn av energisektoren og beliggenheten. Ifølge data som er gjengitt i rapporten, sto landet i 2025 for om lag 54 prosent av EUs import av gass gjennom rørledninger, og i første kvartal 2026 for om lag 55 prosent. Når LNG tas med i beregningen, utgjorde Norges andel om lag 30 prosent av EUs samlede gassimport. Telekommunikasjonsinfrastruktur går også gjennom norske farvann, og landet spiller en viktig rolle i NATOs system for forflytning av styrker til den nordisk-baltiske regionen.

Rapporten viser til at Norge disponerer avanserte systemer, blant annet F-35A-fly, P-8A Poseidon-fly og NASAMS-systemet. Problemet skal imidlertid være omfanget av et potensielt angrep. Ifølge forfatterne er dagens arkitektur ikke utformet for langvarig avvisning av massive bølger av billige droner kombinert med bruk av kryssermissiler og ballistiske missiler. Slike operasjoner kan gradvis tømme lagrene av kostbare avskjæringsmissiler.

SSC retter også oppmerksomheten mot forsvar mot ballistiske missiler. Ifølge rapporten gir dagens norske systemer ikke selvstendig kapasitet til å bekjempe missiler som Iskander-M, og NASAMS er først og fremst beregnet på å bekjempe andre typer luftmål. Forfatterne peker også på et utilstrekkelig utviklet forsvarslag mot massive droneangrep. De anser billigere avskjæringssystemer, et distribuert sensornettverk og løsninger for elektronisk krigføring som nødvendige.

En stor del av rapporten gjelder mulig samarbeid mellom Norge og Ukraina. Forfatterne viser til erfaringer fra krigen innen forsvar mot droner, elektronisk krigføring, ubemannede maritime systemer og digital styring av slagmarken. Etter deres syn kan disse løsningene også brukes til å beskytte Norges store territorium og kystlinje. Automatisering vil ha en særlig rolle, ettersom landet har begrenset personell sammenlignet med området som må beskyttes.

Utgangspunktet skulle ikke være en helt ny samarbeidsstruktur. Rapporten nevner Brave-Norway-programmet, forsvarserklæringen fra Oslo fra april 2026, Kongsbergs virksomhet i Kyiv og investeringer knyttet til ukrainske sjødroner. Forfatterne foreslår å utvide disse initiativene til et varig partnerskap for felles utvikling av forsvarskapasiteter. Ett av områdene skal også være utvikling av systemer for å avskjære ballistiske missiler og felles ubemannede prosjekter.

Rapporten er utarbeidet av SSC på oppdrag fra det ukrainske selskapet Buntar Aerospace og skal støtte utviklingen av det ukrainsk-norske forsvarspartnerskapet. Forfatterne understreker at det beskrevne scenarioet bevisst er en ekstremvariant, og ikke en prognose for fremtidige hendelser. De tar også forbehold om at deler av dataene om russisk militærproduksjon er anslag og kan endre seg.