Polakk for polakk i Norge... støtte eller konkurranse?

Andre har helt andre erfaringer. De har hørt spydige kommentarer, møtt misunnelse, dømming, motvilje eller prinsippet: «Klar deg selv, jeg måtte også». Derfor kommer temaet stadig tilbake: Holder polakker i Norge egentlig sammen, eller ser de oftere hverandre i kortene?

Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det i 2026 over 129 000 personer med polsk innvandringsbakgrunn i Norge, inkludert både innvandrere og personer født i Norge av polske innvandrerforeldre. Dette er en av de største innvandrergruppene i landet.

En så stor gruppe kan ikke være ensartet. Blant polakker i Norge finnes det folk som har kommet for noen måneders arbeid, familier som har bodd her i årevis, entreprenører, bygningsarbeidere, sjåfører, omsorgsarbeidere, IT-spesialister, leger, studenter, enslige og de som oppdrar barn her. Det er folk som nettopp har flyttet, og de som snakker polsk hovedsakelig hjemme eller på internett.

Derfor er det vanskelig å snakke om ett «polsk samfunn» i Norge. Det er heller mange små miljøer, grupper, bekjentskaper, organisasjoner, skoler, menigheter og nettbaserte fellesskap som noen ganger utfyller hverandre godt, og andre ganger ikke har noe med hverandre å gjøre.

Til tross for den populære klagen om at «polakk er ulv for polakk», finnes det i Norge mange polske og poloniske initiativer som viser den andre siden av historien. Det finnes organisasjoner som støtter integrasjon, utdanning, kultur, sosial hjelp, arbeidstakerrettigheter og psykisk helse.

Et eksempel er prosjektet «Polski Dialog – Aktive Polakker i Norge», drevet av stiftelsen Mangfold i Arbeidslivet. Prosjektet understreker at det er rettet mot polakker fordi de i mange år har vært den største innvandrergruppen i det norske samfunnet. Initiativet har vært medfinansiert av det norske Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet siden 2019.

Det finnes også organisasjonen Pomoc Polakom, som støtter polakker bosatt i Norge blant annet innen integrasjon, psykisk helse, utdanning og sosial fungering. Organisasjonen driver støtte-, psykoedukative, integrerende, informasjons- og hjelpetiltak.

Et annet eksempel er foreningen Beatus Cras, som beskriver sin virksomhet som å skape rom for utvikling, integrasjon og fellesskapsbygging. Organisasjonen er aktiv lokalt i ulike regioner i Norge, blant annet i Oslo, Arendal, Grimstad og Vestlandet, og driver utdannings-, informasjons- og integrasjonsprosjekter.

Det mangler heller ikke initiativer knyttet til arbeidstakerrettigheter. Solidaritet Norge presenterer seg som den første polske fagforeningen i Norge, opprettet av polakker for å hjelpe utenlandske arbeidstakere som har blitt urettferdig behandlet. Organisasjonen erklærer at den representerer arbeidstakere over hele Norge, støtter dem i saker om diskriminering, trakassering på jobb, juridisk hjelp og arbeidsforhold.

I tillegg finnes det polske skoler, lokale grupper, kulturelle arrangementer, familiesammenkomster, frivillighet og uformelle initiativer. Den polske lørdagskolen St. Johannes Paul II i Oslo har eksistert siden 1988 og ble opprettet for å fremme polsk kultur blant barn som bor i Norge.

I Trondheim finnes BLI MED! Polsk Integreringssenter, en polonisk non-profit forening som blant annet organiserer temamøter, workshops, gratis norskkurs og idrettsaktiviteter.

Alt dette viser at polsk solidaritet i Norge eksisterer. Den er ofte stille, lokal og praktisk. Den synes ikke alltid i kommentarfeltene, men den merkes når noen trenger hjelp.

Til tross for mange gode eksempler, hører man ofte blant polakker i Norge: «Det er best å holde seg unna sine egne». For noen er det en overdrivelse, for andre en vond erfaring.

Hvor kommer denne holdningen fra?

Noen kommer til Norge med stort press: tjene penger, forsørge familien, betale gjeld, spare til hus, overleve høye levekostnader. I et slikt press er det lett å sammenligne seg med andre. Hvem har bedre jobb? Hvem har kjøpt bolig? Hvem lærte seg språket raskest? Hvem har norsk kontrakt, og hvem jobber fortsatt via byrå? Hvem har «lyktes», og hvem bare later som?

I tillegg kommer internett. I Facebook-grupper ser man raskere konflikt enn hjelp. Én person stiller et enkelt spørsmål, og i stedet for svar får de: «Det har vært spurt hundre ganger», «lær deg norsk», «hvorfor kom du hit hvis du ikke vet?». Slike kommentarer huskes bedre enn ti vennlige svar.

Men det finnes også en annen side: mange hjelper faktisk. De sender linker, forklarer prosedyrer, advarer mot uærlige arbeidsgivere, anbefaler lege, mekaniker, barnehage eller norskkurs. Men slik hjelp skjer ofte i private meldinger, små grupper eller lokale bekjentskaper, ikke i offentlig diskusjon.

Polakker i Norge kan være en enorm støtte for hverandre. Spesielt i starten av emigrasjonen, når alt er nytt: D-nummer, skattekort, BankID, leie bolig, første jobb, kontakt med NAV, barnets skole, lege, språk, regler, skatt.

Da kan en annen polakk være mer enn bare en bekjent. De kan være en veiviser i systemet.

Men i det samme samfunnet oppstår også konkurranse. Spesielt der folk jobber i samme bransjer, søker lignende oppdrag, driver firmaer på samme marked eller kjemper om bedre vilkår. I små miljøer er det lett for sladder, misunnelse og dømming.

Norge i seg selv endrer også relasjoner. Emigrasjon betyr ofte færre bekjente, mer ensomhet og sterkere tilknytning til dem som «forstår hvordan det er». Men jo mer noen etablerer seg, jo oftere lukker de seg i sin egen rytme: jobb, hjem, barn, regninger, plikter. Det er ikke alltid tid til fellesskap.

Hvis polakker i Norge virkelig ikke ville støtte hverandre, ville det ikke blitt opprettet polske skoler, foreninger, integreringsprosjekter, hjelpegrupper, kulturelle arrangementer eller arbeidstakerorganisasjoner. Likevel finnes slike initiativer og utvikler seg mange steder.

Statistisk sentralbyrå fører en database over polske og poloniske organisasjoner og institusjoner i utlandet. Ifølge GUS omfatter verktøyet data om poloniske organisasjoner og polakkers aktivitet utenfor landet, og den nyeste versjonen inneholdt 8 900 enheter i 115 land.

Dette er et viktig signal: Polonia er ikke bare en gruppe mennesker som bor utenfor landet. Det er også et nettverk av institusjoner, skoler, prosjekter og personer som prøver å bygge noe. Noen ganger i stor skala, noen ganger veldig lokalt – over en kopp kaffe, i gymsalen, i et klasserom eller under et foreldremøte.

Kanskje det som sårer mest ikke er at polakker ikke hjelper hverandre. Det som sårer er at vi forventer mer av «våre egne».

Det er lettere å akseptere distanse fra en nordmann. Fra en polakk forventer vi forståelse. Siden de snakker samme språk, kjenner lignende problemer og også har startet et sted, burde de hjelpe, gi råd, støtte. Når de ikke gjør det, blir skuffelsen større.

Men må hver landsmann i utlandet automatisk være en venn? Ikke nødvendigvis. Polskhet garanterer verken god karakter, felles verdier eller lignende livsstil. Det forener språk og emigrasjonserfaring, men ikke alltid personligheter.

Kanskje det ærlige svaret er: Polakker i Norge kan holde sammen, men ikke alltid og ikke med alle. Som overalt finnes det hjelpsomme, likegyldige, misunnelige, vennlige, smålige, engasjerte og slitne mennesker.

Sannheten ligger nok et sted i midten. I Norge kan du møte en polakk som gir deg en hånd i den vanskeligste stunden. Og du kan møte en som først stikker deg. Du kan finne en gruppe, skole, organisasjon eller et lokalt fellesskap som gir deg tilhørighet. Du kan også brenne deg på folk og komme til at det er best å stole kun på seg selv.

Én ting er sikkert: Temaet vekker fortsatt følelser, fordi det berører noe veldig personlig. Emigrasjon handler ikke bare om jobb, penger og papirer. Det er også et spørsmål om vi fortsatt har «våre egne» langt hjemmefra.

Hva mener dere? Hjelper polakker i Norge hverandre oftere, eller konkurrerer de mer?